Dette blogg innlegget skal være en hyllest til Mannen – til alle menn som betingelsesløst støtter sine koner , kjærester eller partnere – uansett situasjon. Det gjør min mann, og jeg tror det er flere av han der ute. Ja, jeg tror det er mange – på tide at vi hyller de litt!
Her er min historie
I dag er det seks år siden jeg giftet meg med Knut. Vi møttes for snart syv år siden, og da gikk det fort! Etter bare tre måneder kjøpte vi leilighet sammen, etter fem måneder fridde han og etter 9 måneder giftet vi oss i Uranienborg kirke med våre to døtre som brudepiker. Da hadde vi begge vært single i flere år, og det sa bare «klikk».
Jeg var singel i tre år etter skilsmissen fra barndomskjæresten min, og etter noen heller mislykkede date forsøk, var jeg nok ikke veldig optimistisk med tanke på å møte Mannen. Litt oppgitt, spurte jeg min søster: «hvordan VET man at man har truffet den rette?» Hvorpå hun svarte, klok som alltid: «Når det skjer, så stiller du meg ikke dette spørsmålet Anita». Hun hadde helt rett, det ble faktisk slik, selv om jeg, da hun svarte, ikke trodde mye på det.
Å si JA til Knut når han fridde etter fem måneder, føltes som det mest naturlige i verden. Egentlig var det jo litt galskap. Jeg hadde ikke vært hjemme hos han engang! Tenk om han var et «svin»? Tenk om han hadde en smak og en stil som ville by på store konflikter når vi skulle etablere oss? Hvordan var han som far egentlig – i hverdagen? Nå, i ettertid så er det lett å se at dette var kjærlighet, for jeg ble virkelig helt blind – og heldigvis ødela jeg det ikke med «sunn fornuft» og tvil (selv om vi hadde noen konflikter underveis, spesielt på en Sydentur hvor vi krangla så busta føyk!) – jeg lot det skje, og det er nok noe av det beste som har skjedd meg.
Hvem er denne Knut da, og hvorfor er han Mannen, og hvorfor skal han hylles?
Jo, nå skal dere høre. Denne Mannen har i snart syv år laget frokost til meg hver dag. Jeg får et knekkebrød med brunost, på brunosten har han skrapt et hjerte (med smørkniven), et glass juice og to tranpiller. Jeg har aldri spurt han om å gjøre det, det bare ble sånn, og uansett om jeg må grytidlig opp, står han opp og gjør det. Jeg setter enorm stor pris på det. Det gir meg en trygghet og en hverdagskjærlighet som jeg ikke tar for gitt. Når vi har kranglet og jeg sier; jeg lager frokosten min selv! DA er det noe skikkelig galt, da er det alvorlig, og da blir vi begge litt satt ut.
Første gang jeg så Knut, var det absolutt ikke forelskelse ved første øyekast
Not my kind of guy, for å være helt ærlig. Han var en ganske stor mann, ja – litt tjukkas, han så litt konservativ ut med briller og «sidesleik». Men han var så engasjert. Han var levende opptatt av å få kvinner inn i styrer og han stod på barrikadene for småaksjonærene i Aker saken da han jobbet for Aksjonærforeningen. Det var Knuts engasjement, tilstedeværelse og mot som tiltrakk meg. Jeg ble så himla forelsket at jeg brydde meg ikke om han hadde jeans som var strl 38 i livet og 30 i lengde – denne litt store mannen var bare veldig god å bli holdt rundt av 
.
Knut er en Foreningens Mann
Han har jobbet 12 år i interesseorganisasjoner. Han brenner for jobben sin og jobber døgnet rundt. Egentlig ganske rart at han aldri får spørsmål om hvordan han klarer å kombinere jobb & familieliv?:) De spørsmålene er det bare jeg som får. Knut elsker å skrive, han elsker dialog, han elsker å påvirke og å bygge «forståelsesbroer» mellom ulike parter. Og han er jævlig god på det. Han er ikke redd for å bli upopulær, han er ikke redd for å konfrontere, han er ikke redd for å tenke nytt. Som dere skjønner, en fantastisk samtalepartner og beste venn, uansett tid på døgnet. Dette bildet er fra bryllupsreisen vår i Roma i 2006, hvor han mer enn en gang måtte snakke med medlemmer av foreningen.
Knut er HMS sjefen i heimen
Som eneste mann, med fire viljesterke jenter i huset, tar han ansvar. Knut har installert alarmer og overvåkningskameraer (vi bor ikke i et fancy hus!), han har balltre ved siden av sengen(??), han er oppusingssjef & handyman, han henter ved og tenner peisen, han måker snø om vinteren og sørger for at hjelmer og sykler går hånd i hånd. Knut er opptatt av ull. Våre barn har hatt på seg ull siden de kom til verden fra oktober til mai! Jeg syntes ullsesongen er noe lang, men barna våre er jo ikke syke, så jeg kan ikke annet enn å la han holde på.
Knut er raus
Han er raus utover det vanlige. Jeg har mange eksempler, men det som sitter spesielt godt var da min eksmann gikk fra sin kjære. Han trengte et sted å sove en natt. Jeg spurte Knut om det var ok at han sov hos oss, sammen med vår felles datter i kjelleren. Jeg var litt usikker på dette, men spurte allikevel. Knut svarer da: Selvfølgelig! Ikke bare var det hans intuitive reaksjon, han går ned i kjelleren og rer opp sengen og forbereder kveldsmat! Når min eksmann ankommer, blir han tatt i mot med en klem og en Knut som ikke vet hva godt han kan gjøre for min eksmann. Dette rørte meg dypt. Å være så raus, så trygg, det tror jeg ikke det er så mange som er. Så når jeg feiret 40 års dag i sommer og Knut skulle holde tale, hadde han avtalt med min eksmann at han også skulle si noen ord. Det å se de to sammen, på en ekte gentlemen måte, snakke om sin felles kone/ekskone – det satte inntrykk.
Knut er stø som et fjell
Selv om vi bare har vært gift i seks år, har vi opplevd mye sammen. Det har på ingen måte vært en reise på roser. Vi har absolutt fått vår del av både utfordringer og vanskelige situasjoner. Knut har alltid støttet mine valg og stått så sterkt ved siden av meg. Han unner meg fremgang, han oppmuntrer meg til å ta risiko. Han vil høre om hverdagen, om kolleger og arbeidsoppgaver. Han klager aldri, selv da jeg var arbeidsledig, ikke hadde handlet når han kom hjem fra jobben, ikke hadde laget middag og han måtte hente barna. Han forstod at jeg hadde det tøft, og lot meg bare være meg selv og stilte ingen krav. En betingelsesløs, litt stilletidende støtte som bare var varm. På samme måte som han lager kaffe til eldstedatter og meg når vi sitter å blogger kl 02.00 om natten i helgene, eller når jeg får et innfall om å flytte møbler i stuen og vi ender med å flytte alle møblene tilbake, så er han med .
Knut er min Supermann. Han jobber til alle døgnets tider og lever for jobben sin, men klarer å være NOK fleksibel og tilstede for alle oss fire jentene. Han er med på mine impulsive forslag, han fikser og ordner, er litt streng og setter oss på plass når vi har rota for mye og det ligger klær over hele huset.
Men å se det varme blikket hans, når han sitter dypt nedsunkent og konsentrert i sin grå arbeidsstol, og myser så vidt over PC’n når Eminems «Shake That» spilles for fulle mugger – de fire jentene hans danser, og 4 åringen synger med i full røst når refrenget kommer: «shake that ass for me, shake that ass for me» – da vet jeg at han har det så godt som han kan ha det, sammen med jentene sine:).
Så hvis det er noen som lurer på hvordan jeg klarer å kombinere jobb & familieliv – her er svaret – jeg var så heldig å gifte meg med Supermann!
